Vi har fått lov å trykke denne turskildringen ført i ”pennen” av Tore Hoell.
Denne kajakkhistorien må bare leses. Utrolig imponerende padling og ikke minst en inspirasjonskilde til årets sommertur.

Finaste turen i mitt liv

Bjørn Larsen forteller om sin og to kameraters padletur sommeren 1952. Turen startet i Tistedal, de padlet Haldenvassdraget opp til Otteid og fikk hjelp over til Store Lee og padlet Dalslands kanal ut i Vänern. Videre på Gøta elv ned til Gøteborg og den svenske vestkysten opp til Halden. Det var en 13 dagers padletur. Bjørn som fyller 89 år i april 2023, var 18 år den sommeren, og sitter nå i stua til Tore Hoell og forteller sin historie.
Det var ingen padleklubb i Halden, men det var 7 gutter som drev med kajakkpadling og som hadde planer om en litt lengre tur i ferien i juli 1952. Det ble imidlertid bare 3 stk som fikk lov hjemme til å
dra. Dagfinn Holm og Jan Bekkely var to år eldre enn Bjørn Larsen. Dagfinn hadde bygd sin kajakk allerede året før. Bjørn bygde sin kajakk på forsommeren i hagen til sin far på Fuglesangen, og brukte spantemalene til Dagfinn. Hvor tegningene kom fra vet han ikke. Spantene ble skåret ut på verkstedet til Haraldssønn hvor Bjørn hadde jobb. Seilduk var tydeligvis lett å få tak i for den ble vevet lokalt på Spinneriet i Tistedal. Hvor Jan hadde fått tak i sin kajakk husker ikke Bjørn, kanskje var det fra en i familien. Duken på den kajakken var imidlertid ikke god, så den kajakken ble trukket om med duk fra Spinneriet. Jan var en kraftkar på 104 kilo, og hans kajakk hadde større sitteromshull for at han skulle komme oppi. Alle tre kajakkene av var samme modell, 5 meter lang, bred og stødige.
(Mulig at det var Sprøit, 5 meter lang og 66 cm bred – som var tegnet i 1932 av min far Hans Egede Hoell). De tre kajakkene ble alle malt med den samme lysegrønne oljemalingen.

Dagfinn var utdannet snekker og hadde ideene. Han fikk de andre med på til å sette opp en mast på dekket foran sitterommet på hver kajakk. Masta var festet i et bredt formtilpasset trestykke tvers over dekket og var stivet av med barduner på begge sider av masta (til vimpler i toppen) og med et stag til stevnene foran og bak. Når det var passelig vind bakfra satte de opp en en kvadratmeter stort seil. I tillegg hadde de hengt på et ror bak som de kunne styre med en snor som gikk rundt sargen som de holdt i under seilasen. Den vridbare dobbeltåra lå fast på dekk under seiling.

Bilde til venstre. Dagfinn foran og Bjørn bak.
Bilde til høyre : Bjørn fremste kajakk – og Jan bakerst

De satte av gårde fra Dærn og padlet opp til Brekke sluser. Opp her bar de to og to kajakkene på skuldrene forbi slusekamrene og fortsatte videre opp Aspern. De padlet opp Strømfoss sluser, men da de kom til Otteid måtte kajakkene på land. Her fikk de uventet hjelp fra karer som drev på med å transportere tømmeret over fra svensk side og opp til Skinnarbutjern. ”Kjerraten” – tralla som gikk på skinner med tømmeret på, var jo tom på vei ned til svensk side, så kara som drev med tømmeret hjalp gutta med å legge kajakkene på kjerraten og trille ned til vannet. Så var de i over i Store Lee og padlet opp i Foxen og til Lennartsfors. Her ble det slusing pånytt og padlet sørover i den lange Lelong.
Ved Håverud er sluser erstattet med den berømmelige ”heisen”, som er helt spesiell. De padlet Dalsland kanal helt ned og kom ut ved Køpmannebro i Vänern. Da hadde de padlet gjennom 10 slusesystemer på svensk side.

Bilde til venstre: På Otteid fikk Bjørn hjelp til å legge kajakkene på ”kjerraten”.
Bilde til høyre: Slusekammer i Dalsland kanal, Bjørn foran til og Jan til høyre.

Jeg måtte spørre hvordan de hadde planlagt turen med klær, turutstyr og mat. Mat var tydeligvis ikke noe problem, for mat kjøpte de underveis. De svenske kroner som de hadde med, holdt til hele turen. Tørrmat som brød kunne de holde tørr under dekk og var holdbart. Litt fisking ble det også underveis og de fikk gjedde og abbor.
Dagfinn handlet ferskmat som Jan tilberedte på primus, han var kokken på turen. Å gjøre opp bål i Sverige turde de ikke. De sov i soveposer i et hvitt hustelt med 2 stenger. De kappet nye stenger for hver overnatting. Det er vel slik med husken at du mener å ha fint vær på hele turen – men bildene fra turen forteller at de reiste bare i kortbukse og trøye.
Teltplasser unna bebyggelse var det ikke vanskelig å finne. De ble aldri jagd vekk noe sted og fikk bare hyggelige kommentarer fra svensker de traff.
Ingen alvorlige hendelser eller uhell hadde de på turen, og ingen gikk rundt i kajakken. Redningsvest var ikke ”oppfunnet”. Men i Vänern gikk bølgene høye da de kom ut i den. Da festet de en duk over sitteromshullet for å unngå å få vann inn. Vänern er jo et innhav og det gikk store skip utpå. De hadde formaning hjemmefra om å holde seg langs med land. Imidlertid lå det store steiner i sjøen tett inn langs land og refleksen fra bølgene mot land, gjorde at de måtte padle litt utpå. Her kom de litt fra hverandre og Bjørn forrest, padlet i nesten to timer uten å ha sett Jan og Dagfinn.

Ved Vänersborg tok de en overnatting på badestranda Ursand like utenfor byen. De kom dit om kvelden og dro videre tidlig om morgenen og inn Gøta elv til sluseanlegget ved Trollhettan. Her i de enorme slusene følte de seg riktig små. I en av slusene lå de helt bakerst i slusekammeret bak en stor båt som fraktet tømmer. De kikket opp og der på bakken stod ”kokka” og helt skyllet ned i hodet på dem. Det var heldigvis bare grønnsaker, så de feide bare av dekket foran på kajakken. Dama hadde ikke sett over rekka før hu tømte bøtta og så ikke kajakkene som lå langt der nede.
Det ble en drøy padletur på Gøta kanal, og i Gøteborg var det ikke tid eller ork for å ta noen byrunde. De padlet igjennom og fant en teltplass godt utenfor byen. 

Langs med svenskekysten hadde de også bra vær. En kveld så det ut til å brygge opp til styggvær og de fant en lun bukt hvor de trakk opp kajakkene på stranda. For å slippe å sette opp teltet i vinden, fant de på å krype inn i hver sin kajakk og legge seg. En duk la de over sitterommshullet og sovnet inn. Neste morgen fant de ut at det var blitt lavvann på natta og at de lå langt inne på land. Gutta forlot aldri kajakkene, minst en av dem ble igjen ved båtene mens en eller to gikk på butikken for å handle.
De padlet ut til Marstrand, hvor det pågikk en seilregatta ”gullpokalen”. Denne seilregattaen arrangeres fortsatt, og er i Norge kjent som ”Gullpokalen i Drake”. Her ute var de innom et meieri hvor de kunne få bælme melk av et spann. 

På Smøgen brygge var det dans på kvelden. Her fant de seg en høyde rett på utsiden av stedet, hvor de satte opp teltet på fjellet. Ved å hente flere steiner som de festet bardunene i, stod teltet trygt.
Herfra hadde de god utsikt til livet i sentrum av Smøgen, men det ble ingen utskeielser på gutta den kvelden heller.
Videre nordover var de innom Grebbestad, men la ikke veien utom Kosterøyene. 

I Strømstad var det en som tilbød dem å bli fraktet til Halden med kajakkene. De takket høflig nei til transporten for de skulle padle helt hjem. I sundet mellom Sandøyene og land fikk de kjenne på store bølger fra sør, men kom seg helskinnet inn i Ringdalsfjorden og inn forbi Sponvika. I Halden gikk de i land ved Slakteriet – det lå hvor Halden roklubb er i dag. Her fikk de lastet opp kajakkene på lastebilen til Brødrene Jonassen som kjørte de opp i Tistedal. Lengden på hele turen var på anslagsvis ?? km.
Kajakkene ble lagret i en tom bygning ved siden av Saugbrukssaga på Tangen. Herfra tok de seinere mange padleturer rundt i Femsjøen. Kajakken til Bjørn ble etter hvert solgt, og han vet ikke hvordan det gikk med den. Både Dagfinn og Arne hadde kamera med på turen. Med til intervjuet hadde Bjørn med deres gode bilder, fremkalt fra negativer hos AG foto på Torvet i Halden. Noen av de er med her.

Ført i ”pennen” av Tore Hoell
23.februar 2023